Daniel Kvammen er ute med sitt andre album for året. Fredag kommer han til Byscenen i Trondheim. 

Kvammen er i disse dager ute på klubbturné, og gleder seg til å fylle Byscenen. Etter dette blir Daniel Kvammen borte en lengre periode for å ta seg ferie og jobbe med ny musikk. 

Hva skal du gjøre?
 – Lese nokre over middels gode bøker, prøve å finne min indre Indiarånd «Store ørn Kvammen», fusjonere med Hardangervidda, og ikkje minst legge store planer om framtidig galskap, forteller Daniel. 

– Planen er alltid og væra som ei flodbølge. Stor, mektig og kraftfull, men smidig og flytande nok til å kunne lure seg inn i kvar krik og krok, den minste sprike, legger han til. 

Den 29 år gamle artisten er oppvokst på Geilo og har siden debuten i 2015 tydelig markert seg ved blant annet å synge på sin egen dialekt. 

foto: Simon Skreddernes

Er dialekten et bevisst valg i musikken?
– Vel, bevisst og bevisst. Om ein definerer det som å synge på det språket der eg kan flest ord som bevisst, så ja. Rein kvantitativ øvelse. Men seriøst, kvifor synge på eit anna språk enn det eine ein mestrer fult ut? 

I løpet av 2017 har Kvammen sluppet to album, «Vektlaus» og «Maktlaus». Førstnevnte er mer synth-drevet og moderne enn på debutalbumet, men tematisk er Kvammens tekster sentrert rundt det evig aktuelle temaet kjærligheten. 

Singelen «Som om himmelen revna» med Lars Vaular kom i august. Dette var da første smakebit på «Maktlaus», albumet som Kvammen beskriver som «det mer outrerte og mørke speilbildet av «Vektlaus», både tekstlig og musikalsk». 

Hva inspirerer deg? 
– Å væra låtskiver er ein slags evig unntakstilstand. Ein leser, lytter, ser og er generelt på vakt etter den gode ideen 24/7. Det kan væra ein smule slitsom innimellom, «a curse and a blessing». Det er alltid det litt merkelige, men klassiske som inspirerer meg. Nye innfallsvinklar på dei evige problemstillingane, forteller han. 

Og hva er ditt forhold til Trondheim?
– Kva skal ein si? Eg trur eg har eit delvis Trøndersk hjarte. Eg budde jo faktisk ei stund oppe på Tyholt. Der og då var jo Trondheim kjærleikens by, og håper og trur vel at det fortsatt er slik, avslutter han.