Forskningsinstituttet SINTEF har funnet tre suksesskriterier i hjelpetiltak med størst effekt hos barn og unge.  

Den aktuelle gruppen er barn og unge som har problemer med rus, psykisk sykdom hos foreldrene, sosiale problemer, lærevansker, skolevegring eller egen sykdom og rusproblematikk, eller ungdom som har havnet utenfor skolesystemet og inn i NAV.

Oppdragsgiver var Helsedirektoratet. SINTEF Teknologi og samfunn sto for både prosjektledelse og gjennomføring.

Barn og unge som sliter har krav på hjelp fra kommunen de bor i. Men det er stor forskjell på hvordan de kommunale tiltakene fungerer og henger sammen, i følge rapporten fra SINTEF.

– I 2016 fikk til sammen 55 norske kommuner statlig støtte til ulike tiltak rettet mot utsatte barn og unge. Disse tiltakene er av ganske ulik karakter, og i dette prosjektet ønsket vi å undersøke hvilken type tiltak som hadde best effekt. Kort og godt finne ut hva som er beste praksis, sier seniorforsker Line Melby.

Forskerteamet konkluderer i rapporten med at det er tre klare suksesskriterier som går igjen i de hjelpetiltakene som har størst effekt:

Å bli hørt
Blant alle prosjektene som ble sett på var det én ting som utmerket seg – nemlig at prosjektet åpnet for at barnet eller ungdommen selv blir hørt.

– Ungdommene er flinke til å fortelle hva de trenger selv og når de blir lyttet til. Brukermedvirkning er derfor den viktigste suksessfaktoren, sier Line Melby.

Lavterskeltilbudet
Det andre kriteriet forskerne trekker fram er viktigheten av «åpen dør» med lav terskel. Det betyr i praksis at ungdommen eller barnet har muligheten til å komme for å prate med en voksen som de kan stole på, uten å ha avtalt tid på forhånd, skriver SINTEF.

Illustrasjonsbilde: pexels

–  At man ivaretar barnets behov der og da, gjør også at det kan oppleves som mindre alvorlig å ta kontakt med voksne for en prat, utdyper forskeren. Dette gjør at tilbudet får en forebyggende effekt som er svært viktig.

– Vi ser generelt at forebyggende tiltak ikke får så stor prioritet som de burde hatt. Pengene går lett til akutte tiltak for de som har utviklet store problemer. Mye tyder på at slike tiltak forhindrer større problemer og bruk av masse tjenester senere, presiserer Melby.

Kontinuitet i oppfølgingen
Den tredje faktoren som framstår tydelig for forskerne er behovet for kontinuitet i tilbudet.  Altså at det ikke er drevet som et prosjekt med en start og sluttdato, men at det blir tatt i bruk som et fast tilbud hvor engasjementet blir holdt oppe hos personellet og at prosjektet har økonomisk forutsigbarhet.

– Vi ser at det er behov for mer langsiktig tankegang i kommunene. Det er kritisk at hjelpeapparatet kommer tidlig på banen og at det deretter kan tilby kontinuitet i arbeidet med barnet eller ungdommen, ofte over flere år, sier Melby.

Store kommuner og mange ledd er en utfordring 
I tillegg til å finne suksesskriterier, trekker forskerne også fram noen felles barrierer som gjør at tilbudene ikke fungerer som tiltenkt. Blant disse er manglende samarbeid mellom ulike etater, manglende felles IKT-systemer og kommunenes komplekse organisering som kan føre til samarbeidsutfordringer, spesielt i større kommuner.

Rapporten trekker også fram at denne typen arbeid krever forankring og kontinuerlig motivering, samt høy grad av informasjonsflyt mellom de ulike aktørene. Dette var imidlertid lite tydelig i lavterskeltiltakene.